Den hvite katt

Jeg fikk den av en venn, den ble brakt til atelieret mitt i en kurv. Den var hvit og vakker, og jeg gledet meg over å eie den.

Den var sky, det merket jeg snart. Den gjemte seg helst bak bildene og ble skremt av den minste lyd. Den ble mer medgjørlig i løpet av dagen og jeg beroliget den ved å klappe den. Den la seg til og med en liten stund i solstripen og murret.

Dagen etter så jeg at den hadde gjort fra seg på gulvet. Jeg tok den til meg, og gjorde som man pleier, dyttet snuten ned mot skitten. Katten spratt vekk i vill redsel. Den ble sky igjen og jeg måtte innsmigre meg hos den på nytt. Jeg satte en skål med sand i et hjørne. Jeg godsnakket med den og sa at vi nok skal bli gode venner. Og dagen gikk, uten nye uhell.

Men neste morgen lå kattens etterlatenskaper på gulvet ved siden av skålen, som var tom. Jeg tok igjen fatt i katten og sa til den: «Vi kunne blitt bestevenner, men dette går ikke», og jeg satte snuten ved skitten og slo til katten. Den fór bort i en krok og viste seg ikke mer hele dagen.

Våren spratt i Paris. Kastanjene sendte sine lys over de palmelignende bladene som bredte sine vifter over den fuktige, dampende boulevard og over menn og kvinner som gikk arm i arm, like våryre som kastanjebladene.

Jeg satt i atelieret. Solen falt i striper ned i det opphetede rom, og katten sov fredelig i solstreifen. Det var ganske hyggelig.

Tankene mine fløt av gårde. Jeg var på en liten båt uten årer og uten ror, og jeg lå på bunden av båten og lot meg drive med strømmen. Jeg hadde seilt med både ror og med seil, og jeg hadde styrt, og forsøkt å lodde hvor dypt det var. Men nå lot jeg meg flyte med strømmen som ble stadig mer rivende og sterk. Hvor føres jeg – hvor hen –

Jeg reiste meg opp, klappet katten og sa: «Ute er det vår, alt elsker, fuglene, kastanjene, blomstene og dyrene, og menneskene går parvis under løvet. Bare vi to elsker ikke. Det kunne hende at du og jeg hadde lyst til å være med i livets store lek.

Så gikk jeg til min restaurant.

Dagen etter er skålen omgitt av en ring av kattens rester. Jeg hørte katten skrike bak et lerret, ynkelig, den visste altså hva den hadde gjort. Og jeg tenkte, skal jeg beholde den og straffe den, eller skal jeg drepe den? Jeg bestemte meg for å straffe den på nytt, og slo den hardt. Den hylte og jamret og pilte ut i vill redsel.

Det ble ingen bedring.

I noen dager lot jeg være å straffe den, og bare fjernet restene.

En kveld hadde jeg selskap. Damer og herrer satte seg på tepper og divaner i atelieret. Plutselig farer en hvit sky over gjestenes hoder. Damene hviner. Det var katten.

Dagen etter arbeidet to menn på taket. Da ser jeg katten komme langsomt frem mens den ser opp mot taket. Blikket er forskende og engstelig, et menneskes blikk. Det gjorde meg nesten uhyggelig til mote. Med det samme farer den med et hvin fra den ene siden av atelieret til den andre, og forsvinner så bak et bilde.

En dag hadde jeg en naken, kvinnelig modell, en liten pariserinne, bøyelig og smidig i alle lemmer. Med ett ser jeg katten smyge seg opp mot den hvite kroppen hennes, kjælent og murrende. De var som to mennesker, eller to katter.

En morgen lå kattens etterlatenskaper på mine bilder. Jeg snakket med katten: «Du og jeg kunne hatt det så hyggelig, hvis det bare ikke hadde vært for dette ene! Hadde du hatt ører som vi mennesker, hadde du forstått alt. Nå er jeg nødt til å drepe deg», og jeg lurte på hvordan jeg skulle få det gjort.

Det ekleste jeg vet er en død katt. Døde katter er overalt, halvråtne som bær. De er bare skinn, og alltid stinkende – ved stranden der man vil bade, under plankegjerder og i gaten.

Jeg drepte ikke katten, men satte den ut i hagen. Det var kaldt om natten og jeg hørte at den skrek. I begynnelsen ga jeg den mat.

En kveld jeg kommer hjem, er hele stenhellen utenfor døren min overfylt av kattens rester. Da ga jeg den ikke mer mat, og jeg hørte stadig skrikene fra den. Jeg prøvde å sette den helt ut på gaten, men da skrek den så fælt at jeg tok den inn i hagen igjen. Skrikene var hjerteskjærende, og naboene syntes jeg var en grusom mann. Av og til fikk den mat av dem, men alltid lå kattens rester foran min dør.

«Så må du da dø», sa jeg til den, men jeg bestemte meg for å gi den til en gutt jeg traff på gaten. «Ta den vekk, et eller annet sted, men så langt herfra at jeg ikke ser den igjen», og så ga jeg gutten en franc.

Dagen etter spiser jeg middag på en restaurant i nærheten. Jeg fikk harestek. Den smakte ganske godt, selv om appetitten ikke var så stor.

Plutselig tar jeg meg i å stirre på et ansikt som stirrer tilbake på meg. Hvem er det – jo, gutten fra i går.

Hvorfor ser han slik på meg? Og hvorfor stirrer jeg på ham? Han ligner katten.

Haresteken – katten.

Jeg hadde spist den hvite katten.